حول العالمالقرآن الكريمالرئيسية
القرآن الكريم

Al-Qiyamah (The Resurrection) – Norsk oversettelse og arabisk tekst

About Surah Al-Qiyamah (The Resurrection)

  • Surah 75 of 114
  • Meccan
  • 40 verses
  • Arabic name: القيامة

Surah Al-Qiyamah (القيامة), "The Resurrection", is a Meccan surah with 40 verses. On Around The World every verse has its own page that brings together the Arabic text, the Sa'di and Jalalayn tafsir, the English meaning and related topics. Choose a verse number below.

Read in Arabic (Uthmani script)Verse-by-verse tafsir and translationTafsir As-Sa'di (Arabic)
All 40 verses: choose one for its tafsir

Surah Al-Qiyamah ( The Resurrection ) - Norwegian

Surah Al-Qiyamah ( The Resurrection ) - Aya count 40

Al-Qiyamah (The Resurrection) er en mekkansk sura med 40 vers. Den er sura nummer 75 i Koranen og begynner på side 577 i Medina-mushafen.

سورة القيامة مكية، عدد آياتها 40، وترتيبها 75 في المصحف، وتبدأ في الصفحة 577 من مصحف المدينة النبوية.

سورة القيامة بالعربية · الصفحة 577 من المصحف · تفسير السورة

لَآ أُقْسِمُ بِيَوْمِ ٱلْقِيَٰمَةِ ﴿١﴾

Nei! Jeg sverger ved oppstandelsens dag,

وَلَآ أُقْسِمُ بِٱلنَّفْسِ ٱللَّوَّامَةِ ﴿٢﴾

og enhver sjel som irettesetter seg selv.

أَيَحْسَبُ ٱلْإِنسَٰنُ أَلَّن نَّجْمَعَ عِظَامَهُۥ ﴿٣﴾

Tror mennesket at Vi aldri kan samle sammen hans knokler?

بَلَىٰ قَٰدِرِينَ عَلَىٰٓ أَن نُّسَوِّىَ بَنَانَهُۥ ﴿٤﴾

Jo, sannelig, Vi kan til og med forme hans fingertupper!

بَلْ يُرِيدُ ٱلْإِنسَٰنُ لِيَفْجُرَ أَمَامَهُۥ ﴿٥﴾

Mennesket vil fortsette et syndefullt liv,

يَسْـَٔلُ أَيَّانَ يَوْمُ ٱلْقِيَٰمَةِ ﴿٦﴾

og han spør: «Når kommer så oppstandelsens dag?»

فَإِذَا بَرِقَ ٱلْبَصَرُ ﴿٧﴾

Når synet blendes,

وَخَسَفَ ٱلْقَمَرُ ﴿٨﴾

og månen formørkes,

وَجُمِعَ ٱلشَّمْسُ وَٱلْقَمَرُ ﴿٩﴾

når sol og måne blir ett,

يَقُولُ ٱلْإِنسَٰنُ يَوْمَئِذٍ أَيْنَ ٱلْمَفَرُّ ﴿١٠﴾

– denne dag vil mennesket si: «Hvor finnes tilflukt?»

كَلَّا لَا وَزَرَ ﴿١١﴾

Nei! Det finnes intet fristed.

إِلَىٰ رَبِّكَ يَوْمَئِذٍ ٱلْمُسْتَقَرُّ ﴿١٢﴾

På denne dag blir oppholdsstedet hos Herren!

يُنَبَّؤُاْ ٱلْإِنسَٰنُ يَوْمَئِذٍۭ بِمَا قَدَّمَ وَأَخَّرَ ﴿١٣﴾

På denne dag får mennesket vite hva han har utrettet og hva han har forsømt.

بَلِ ٱلْإِنسَٰنُ عَلَىٰ نَفْسِهِۦ بَصِيرَةٌۭ ﴿١٤﴾

Mennesket blir avklaring mot seg selv,

وَلَوْ أَلْقَىٰ مَعَاذِيرَهُۥ ﴿١٥﴾

selv om han bringer sine unnskyldninger.

لَا تُحَرِّكْ بِهِۦ لِسَانَكَ لِتَعْجَلَ بِهِۦٓ ﴿١٦﴾

La ikke tungen løpe for å skynde på åpenbaringen.

إِنَّ عَلَيْنَا جَمْعَهُۥ وَقُرْءَانَهُۥ ﴿١٧﴾

Vår oppgave er dens sammensetning og dens fremføring.

فَإِذَا قَرَأْنَٰهُ فَٱتَّبِعْ قُرْءَانَهُۥ ﴿١٨﴾

Så når Vi resiterer den, så følg med i dens resitasjon.

ثُمَّ إِنَّ عَلَيْنَا بَيَانَهُۥ ﴿١٩﴾

Derpå er det Vår oppgave å utlegge den.

كَلَّا بَلْ تُحِبُّونَ ٱلْعَاجِلَةَ ﴿٢٠﴾

Nei, dere elsker det som iler hen,

وَتَذَرُونَ ٱلْءَاخِرَةَ ﴿٢١﴾

og lar det hinsidige ligge.

وُجُوهٌۭ يَوْمَئِذٍۢ نَّاضِرَةٌ ﴿٢٢﴾

På den dag finnes strålende ansikter

إِلَىٰ رَبِّهَا نَاظِرَةٌۭ ﴿٢٣﴾

som ser på Herren,

وَوُجُوهٌۭ يَوْمَئِذٍۭ بَاسِرَةٌۭ ﴿٢٤﴾

og på den dag finnes ansikter som er formørkede,

تَظُنُّ أَن يُفْعَلَ بِهَا فَاقِرَةٌۭ ﴿٢٥﴾

så man kunne tro at noe skrekkelig er over dem.

كَلَّآ إِذَا بَلَغَتِ ٱلتَّرَاقِىَ ﴿٢٦﴾

Nei, når sjelen kommer opp i halsen, og man sier,

وَقِيلَ مَنْ ۜ رَاقٍۢ ﴿٢٧﴾

«Hvem kan gjøre en besvergelse?»

وَظَنَّ أَنَّهُ ٱلْفِرَاقُ ﴿٢٨﴾

Og den døende forstår at det er avskjeden,

وَٱلْتَفَّتِ ٱلسَّاقُ بِٱلسَّاقِ ﴿٢٩﴾

og snor bena om hverandre.

إِلَىٰ رَبِّكَ يَوْمَئِذٍ ٱلْمَسَاقُ ﴿٣٠﴾

Denne dag går turen til Herren!

فَلَا صَدَّقَ وَلَا صَلَّىٰ ﴿٣١﴾

Ikke trodde han, og ikke bad han,

وَلَٰكِن كَذَّبَ وَتَوَلَّىٰ ﴿٣٢﴾

men han fornektet og snudde seg bort,

ثُمَّ ذَهَبَ إِلَىٰٓ أَهْلِهِۦ يَتَمَطَّىٰٓ ﴿٣٣﴾

og gikk så hjem til sine med stolte steg.

أَوْلَىٰ لَكَ فَأَوْلَىٰ ﴿٣٤﴾

Ve deg, ve!

ثُمَّ أَوْلَىٰ لَكَ فَأَوْلَىٰٓ ﴿٣٥﴾

Ja, ve deg, ve!

أَيَحْسَبُ ٱلْإِنسَٰنُ أَن يُتْرَكَ سُدًى ﴿٣٦﴾

Tror mennesket at det overlates til seg selv?

أَلَمْ يَكُ نُطْفَةًۭ مِّن مَّنِىٍّۢ يُمْنَىٰ ﴿٣٧﴾

Var det ikke en dråpe utstøtt sæd?

ثُمَّ كَانَ عَلَقَةًۭ فَخَلَقَ فَسَوَّىٰ ﴿٣٨﴾

Så ble det det minste foster. Og Han skapte og formet,

فَجَعَلَ مِنْهُ ٱلزَّوْجَيْنِ ٱلذَّكَرَ وَٱلْأُنثَىٰٓ ﴿٣٩﴾

og laget det til to sorter, mann og kvinne.

أَلَيْسَ ذَٰلِكَ بِقَٰدِرٍ عَلَىٰٓ أَن يُحْۦِىَ ٱلْمَوْتَىٰ ﴿٤٠﴾

Skulle ikke Han være i stand til å gi de døde liv?